AVL AV VARMBLODS RIDEHEST

Avlsmetoder

Moderne ridehestavl er ikke basert på tilfeldigheter. Målet er å avle prestasjonshester i dressur, sprang eller feltritt. For å øke sannsynligheten for at de ønskede egenskapene nedarves, gjør de ledende avlsforbundene bruk av bevisste, planmessige avlsprogram og avlsmetoder basert på innsamlede og analyserte data om hestene i sport og avl. Dette er nedfelt i forbundene sine avlsplaner og kåringsregler, som skal sikre en kvalitetsmessig datafangst, som igjen kan brukes videre i avlsarbeidet.

Hvordan oppnås avlsfremgang?

Formålet med avl er å kombinere foreldrene på en slik måte at avkommet blir bedre. Innenfor avlsarbeidet med hester finnes det flere forskjellige metoder man kan benytte for å oppnå avlsfremgang. Metodene kan benyttes alt etter hvilken hesterase man avler, det gjeldende avlsforbunds regler og avlsmål, og endelig avlerens egen overbevisning.

Overordnet kan man dele avlsmetodene inn i tre hovedavsnitt: Innavl, Renavl og Krysningsavl. Innenfor hver av de tre hovedavsnittene kan man så ytterligere dele avlsmetodene opp i underavsnitt, som vil bli omtalt i det følgende. Det er fordeler og ulemper ved alle metoder. Hvis en avlspopulasjon innen en retning er stor nok til å gi den ønskede spredningen uten tilførsel av blod utenifra, gir det mulighet for en forutsigbar avl med tilstrekkelig spredning til en målrettet seleksjon. Dette er dog sjeldent tilfelle i praksis, spesielt hvis en rask avlsfremgang er det som ønskes.

Renavl er avl mellom hester som tilhører samme rase, og mellom hester som ikke er mer beslektede enn rasen som gjennomsnitt. Dette er praktisk fordi hestene på denne måten fortsetter å være ensartede med hensyn til størrelse, type og andre egenskaper. Raser basert på renavl kjører gjerne med lukkede stambøker. Eksempler på avlsforbund med karakteristiske raser er Fjordhest, Dølehest og Nordlands-/Lyngshest.

Innavl er krysning mellom beslektede hester (mer i slekt enn gjennomsnittet, dvs. paring mellom helsøsken, foreldre og avkom, halvsøsken eller søskenbarn), herunder hører linjeavl. Fordelen med innavl mellom eksempelvis fetter og kusine, er at genene blir mer oppkonsentrert. Ved å innavle med hester som har spesielt gode egenskaper, kan man slik oppnå en konsentrering av disse egenskapene, som gir en større sikkerhet i nedarvingen av de ønskede egenskapene. Ved innavl håper man naturligvis at det utelukkende er de ønskede egenskaper som konsentreres, men ofte kommer desverre forskjellige arvelige sykdommer til uttrykk ved innavl (innavlsdepresjon). I rekken av uheldige virkninger av innavlen kan nevnes nedsatt levedyktighet og fruktbarhetsproblemer. Det siste er verdt å nevne, da føllprosenten allerede i utgangspunktet er relativt lav, i Danmark ligger den gjennomsnittlig på 60%, som betyr at avleren normalt kun kan regne med å få føll ca. hvert annet år.

Linjeavl er en form for kontrollert innavl, hvor man forsøker å oppkonsentrere gener fra en enkelt hest uten at det medfører innavlsdepresjon. Ved linjeavl innkrysses den samme stamhingst eller hoppe flere ganger. For hver gang stamhesten innkrysses økes sannsynligheten for at de ønskede genene finnes i avkommet. Linjeavl har alltid vært mye brukt i Holsteineravlen, et godt eksempel er Cor de la Bryére. Denne såkalte «Blut-anschluss – politikken» er også brukt i det tyske Hannoveranerforbundet. Abglanz linjen er et eksempel, der man bevisst har krysset samme blodlinje både på mors og farssiden for å øke nedarvingssikkerheten med hensyn til prestasjonsevner og ensartethet. Man tilstreber gjerne en innavlskrysning på to ganger i tredje ledd.

Krysningsavl (eller utavl) er avl mellom ubeslektede hester, og herunder hører innkrysning, fortrengningskrysning og bruksdyrkrysning. Imotsetning til ved innavl, så økes variasjonen i genene ved krysningsavl. Dette er en fordel, da avlsfremgangen hurtigere kan oppnås jo større den genetiske variasjonen er. Men stor genetisk variasjon betyr oså at det blir flere hester som er henholdsvis bedre og dårligere enn gjennomsnittet (større spredning-lavere avlssikkerhet), derfor er det ved en slik metode nødvendig med en hard seleksjon for å sikre at kun de beste hestene blir brukt i avlsarbeidet. Hermed oppnås større avlsfremgang enn ved innavlsmetoden. Ulempen er at det kan være vanskelig å opprettholde typen og de ønskede karakteristika. Det er især tilfellet, hvis de rasene som krysses har forskjellige avlsmål, eller hvis det er stor forskjell på egenskapene. Det ideelle er derfor i mange tilfeller å hente blodfornyelse fra andre typemessig ensartede raser i form av særlig velegnede hester («beskjelere») og kombinere dem med de allerbeste innenfor rasen.

Ved innkrysning innføres et begrenset antall hester av en annen rase. Fordelen ved å gjøre dette er hovedsaklig å innføre egenskaper til en populasjon/rase som er bedre enn de allerede eksisterende egenskapene, eller å tilføre nytt blod til innavlede populasjoner. Foruten krysning av forskjellige varmblodsraser (typeavl), benytter man seg også av foredlingsavl av ridehester på denne måte. Foredlingen oppnås ved å innkrysse engelsk fullblod, trakhener eller arabere (arabisk fullblod, angloarabere (engelsk fullbldxaraber) eller shagyaaraber). Foredlingen tilfører varmblodshesten edelhet, markering av sadelleiet, samt hardførhet og sensibilitet. Dette er en nødvendighet for å kunne avle moderne sportshester som kan konkurrere på internasjonalt plan. Man kan velge å benytte foredlingen én eller flere ganger, alt etter hvilken foredlingsgrad som ønskes. Innenfor varmblodshestavlen er en god tommelfingerregel å stile mot avl av ridehester med 25-33 % foredling, dvs. det bør tilføres foredlerblod for ca. hvert 3. ledd. Selle Francaisog Zangersheide bruker tildels også prinsippet med innkrysning av travere. Alle ridehestavlsforbund har dessuten en tilleggsavdeling til stamboken (åpen stambok) hvor alle dyr (krysninger o.a.) registreres og hvor prestasjonsdata blir overvåket.

Fortrengningskrysning, kalles også gjennomført krysning, benyttes hvis man ønsker å endre en hestebestand til en annen rase. Avlsmetoden praktiseres ved konsekvent å benytte hingster av en annen rase til bestanden av hopper som man ønsker å endre. Hoppene av første generasjon holdes igjen til hingster av den gjeldende rasen – også fremdeles i de påfølgende år.

Bruksdyrkrysninger er krysning mellom foreldre fra to ulike raser for å oppnå et avkom med optimale egenskaper («hybrid»). Irene har i mange år hatt tradisjon for å fremavle fremragende spranghester via brukskrysninger basert på fullblod og hester av den litt tunge rasen Irish Draft (Irish Sport Horse). Brukskrysninger er gode ridehester, men det er vanskelig og uforutsigbart å avle videre på disse, ettersom den optimale effekten som oppnås i første generasjon som regel ikke føres videre til neste generasjon pga stor spredning; det er antallet generasjoner innenfor samme avlsretning bak en hest som avgjør sikkerheten i avkommet.

Hva er en rase?

Rasebegrepet vil altså være i stadig endring, avhengig av bruksbehov og avlernes avlsmål. Mange av dagens ‘raser’ er resultat av tidligere tiders kulturer. I dag er det et mål å bevare mange av disse avlsretningene (rasenes) «opprinnelige» særpreg slik vi kjenner den på et gitt tidspunkt i en historisk setting. Ut i fra dette er det blitt jobbet med å nedfelle rasestandarder/rasebeskrivelser. For andre raser søker man å bevare særpreget samtidig som man ønsker å tilpasse rasen til moderne bruksbehov. Og sist, men ikke minst, ønsker man også bedrive kultur og skape historie idag, ved å opprette og/eller utvikle nye raser som er spesialtilpasset dagens og fremtidens bruksbehov.

I Europa idag er retten til å markedsføre en avlsretning som en navngitt rase regulert av EU-direktiver (også vedtatt i Norge gjennom EØS-avtalen og implementert gjennom Forskrift for godkjente (reinavla/registrerte) dyr av hestefamilien), hvor et rasebegrep er knyttet til en godkjent organisasjon (avlsforbund) som tilfredsstiller et minste sett av kvalitetskriterier for å kunne kvalitetssikre og dokumentere sin virksomhet på avlsfaglig grunnlag og således kunne kalle og selge produktet som en navngitt rase – en merkegodkjenning. For allerede eksisterende eller nye raser som avles i flere land, er disse kriteriene regulert av en «moderstambok» og harmonisert på tvers av grenser.

Kriteriene som må oppfylles er i hovedtrekk:

  • ha status som juridisk person og godkjente vedtekter for organisasjonens virksomhet
  • en definisjon av rasens karakteristika (rasebeskrivelse/avlsmål)
  • et system for godkjent identifikasjon av dyrene og fremskaffelse av tilstrekkelig kvalitetsmessige opplysninger om dyrenes prestasjoner som er nødvendige for gjennomføring av avlsprogrammet(beskrivelse av avlsprogrammets regler)
  • et system for registrering og utlevering av opplysninger om dyrene (som slektskap, eksteriør- og interiøregenskaper, helse og sportsprestasjoner) som kan benyttes i avlen
  • kunne dokumentere tilstrekkelig mange dyr, evne til å fremskaffe, føre kontroll med og utnytte de opplysninger om dyrenes prestasjoner (datafangsten) som er nødvendige for gjennomføring av avlsprogrammet

Videre definerer EU-direktivene også rettigheter for den enkelte hesteeier/avler innenfor rammene av et harmonisert, grenseoverskridende regelverk.

Varmblods ridehest

Varmblods Ridehest er ingen rase i seg selv, men en fellesbetegnelse på en internasjonal krysningspopulasjon av alle de raser/avlsretninger som bygnings- og temperamentsmessig inngår i moderne ridehestavl ved at de egner seg best mulig (definert av sportens krav) til å brukes i de tre olympiske disipliner av ridesporten, dressur, sprang og feltritt. Varmblods ridehest er enkelte steder tidligere også kalt halvblods ridehest, men pga. at avlsmålet for varmblods ridehest internasjonalt beveger seg mer og mer mot en edlere og mer varmblodig type, gjenspeiles avlsmålet bedre gjennom betegnelsen Varmblods ridehest.

Varmblods ridehest populasjonen består av minst 60 ulike raser/linjer, eller forbund. De ulike rasene/avlsretningene er likestilte, i den forstand at ingen av de opptrer som moderstambok for noen av de andre. De fleste er medlem av World Breeding Federation for Sporthorses (WBFSH). Bl.a:

  • Hannoveraner
  • Holsteiner
  • Selle Francais (S.F.) – tidligere Anglo-normanner (A.N.)
  • KWPN
  • Westphaler
  • Oldenburger
  • Dansk Varmblod
  • Svensk Varmblod
  • Norsk Varmblod
  • Irish Sport Horse
  • Trakhener (foredler)
  • EngelskFullblod (xx) (foredler)
  • Araber/Shagya araber / Fullblods araber (ox) / Anglo araber (AA eller x) (foredler)

 

Type- og bruksdyravl

Varmblods ridehestavl er type- og bruksdyravl fremfor raseavl. Dvs. at hester fra andre avlsforbund kan kåres inn i og brukes i avlen til et annet avlsforbund. Om man f.eks. ser på en holsteinerstamtavle, kan man godt finne både Selle Francaise og fullblod, anglo-araber osv. i den. Eksempel på en kjent hingst som ble kåret både i Holsteinerforbundet, KWPN, Oldenburg osv. er Furioso II, en fransk hingst brukt i forskjellige avlsforbund fordi den passet til deres type avl. Andre eksempler er Cor de la Bryére; fransk hingst med stor innflytelse på holsteineravlen, og Ladykiller xx; fullblodshingst, også med stor innflytelse i samme avlsforbund. Animo er en hingst kåret i Norge, men med franske aner. Han har avkom også i andre avlsforbund.

Varmblods ridehestavl er altså først og fremst en krysningsavl, selv om linjeavl også er mye brukt, og alle de ulike nasjoners avlsforbund for varmblods ridehest har mer eller mindre felles stambok/avlsmål. Dette innebærer at en hest importert fra et annet avlsforbund alltid vil være det den er førstegangsregistrert som, f.eks. DV, KWPN, Holstein, men den kan godkjennes for avl i et annet avlsforbund, og avkommene vil da bli registrert som f.eks. Norsk Varmblod.

 

SPORT/AVL

Når det gjelder avl er det viktig å huske på at:

Den ferdige hesten (fenotype)= ca 35% Gener (genotype) + ca 65% Miljø (ervervede egenskaper).

Det vil si:

  1. 65% kan ikke nedarves!
  2. individegenskaper er ikke det samme som avkomsegenskaper!

For å kunne drive avlsarbeid må man derfor vite hvilke egenskaper som er arvbare og hvilke som ikke er det, og man må benytte seg av informasjon om flere individer som er i slekt. Ved å sammenveie all informasjonen i dataprogrammer som regner ut avlsverdier, får man et seleksjonsverktøy med større sikkerhet.

At varmblodig ridehestavl er å betrakte som internasjonal, gjør det derfor nødvendig med et utbredt samarbeid mellom de ulike avlsforbund, for å samkjøre avlsmål, stambokføring, registreringsregler, bedømmelsessystemer, dommerutdannelse osv. World Breeding Federation for Sport Horses (WBFSH) er forum hvor forbundene ivaretar slik virksomhet. WBFSH har årlige seminarer, og i år 2000 var bl.a. Inter-stallion-prosjektet og nye WBFSH-regler vedrørende sædkvalitet hovedtemaer.

På tross av at 65% miljø ikke kan nedarves, er sport og avl uløselig knyttet sammen: det er ryttersporten som er målgruppen for og foredler av produktet, og innenfor ryttersporten egenskaper blir testet og målt. En god hest kommer ikke til toppen av seg selv, men en hest uten de rette 35% gener kommer heller ikke til toppen selv med det 65% rette miljø, det er dette avlen kan bidra med.

  • Mange europeiske forbund har modellstutteriet Zangersheides prinsipper som idégrunnlag